Natt til tirsdag opplevde vi et mareritt. Egentlig vet jeg ikke om jeg burde skrive om det, men jeg håper det kan hjelpe andre, i det minste spre informasjon om hva man kan forvente i en liknende situasjon. For å ikke skremme dere helt av overskriften vil jeg begynne med å si at alt er bra med oss, vi har bare fått oss et veldig sjokk. Her kommer historien:

Jeg våknet brått, det det gjorde vondt og føltes som jeg hadde tisset på meg. Jeg løper ut på badet og oppdager blod. Jeg hyler av skrekk. Det vil ikke stoppe. Jeg får panikk, dette kan jo ikke skje, vi var på ultralyd og alt var bra, jeg trodde jeg var trygg. Espen ringer legevakten og må svare på masse spørsmål. Damen svarer; ” Siden det ikke er klumper i blodet trenger dere ikke å komme hit enda. Ring heller hvis det blir verre”. Espen svarer bestemt: ” Vi kommer likevel. Vi er veldig bekymret og vil at dere undersøker hva som er galt”. Så fikk vi lov til å komme.

Legevakten ligger 5-10 min fra oss. Da vi kom frem var jeg så blodig at vi måtte spørre om et ekstra bind. Jeg fikk beskjed om å ta en urinprøve og ble lagt inn på et rom. Ventetiden var uutholdelig. Espen brukte tiden på å roe meg ned, stryke meg over kinnet, kysse meg i pannen og si at alt kom til å gå bra.  Brått åpnes døren og en ung lege kommer inn. ” Urinprøven viser 2+ av blod og nitrat er negativt. Dette er en begynnende spontanabort, og det er ingenting vi kan gjøre”. Vi så på han og måpte, det ble helt stille. Han fortsatte: ” Et foster er ikke levedyktig før etter uke 22, det er derfor ingenting vi kan redde på et så tidlig stadie. Det er naturen sin gang. Men jeg kan ta blodtrykket ditt og…” Jeg begynner å gråte, Espen reiser seg og holder meg hardt inntil seg. Legen begynner å stamme: “Jeg…eh..jeg..det var ikke meningen å plumpe ut med dette. Jeg ringer sykehuset og hører hva de sier”.

Da legen kom tilbake fortalte han oss at vi skulle dra hjem. Han hadde sagt ifra til sykehuset, men vi skulle ikke ta kontakt før jeg hadde kraftige blødninger. Jeg skulle altså dra hjem og vente på at spontanaborten kom ordentlig i gang. Så stod vi utenfor, på parkeringsplassen. Det er dette bildet som surrer og går i hodet mitt, og som jeg blir kvalm av å tenke på. Jeg stod på parkeringsplassen med legevakten i ryggen og akuttmottaket 4 meter foran meg. Det var mørkt og kaldt og jeg kjente blodet renne mellom beina som en åpen kran. Jeg var livredd og ingen ville hjelpe meg. Jeg mistet barnet mitt og ble behandlet som jeg hadde magesjau. Det føltes helt feil, kaldt og umenneskelig. Jeg forstår at man ikke kan redde fosteret, men hva med empatien og det psykologiske aspektet ved opplevelse av spontanabort? Jeg har aldri følt mer frykt, angst og redsel. Jeg hadde et enormt behov for at noen skulle undersøke meg, fortelle meg hva som skjedde.

Det var uaktuelt å dra hjem, Espen var enig. Vi gikk inn på akuttmottaket og ble henvist til gynekologisk avdeling. Vi møtte på en sykepleier som tok oss inn på et rom hvor jeg viste det blodige bindet. Hun så på meg med en alvorlig mine; “Jeg ringer gynekologen”. Vi fikk samme svar, det var ikke klumper i blodet, vi skulle dra hjem og komme tilbake neste dag. “Er det noen sjanse for at det ikke er spontanabort”, spurte jeg og fikk som svar at når man blør er det som regel et tegn på at noe er galt. Jeg klarte ikke å stoppe gråten, sorgen var enorm, utrøstelig. Jeg ønsket så inderlig hjelp, følelsen av å igjen bli avvist var grusom. “Jeg får så vondt av dere.”, sier sykepleieren. “Jeg ringer til gynekologen igjen og spør om hun ikke kan gjøre et unntak”. Så viste medmenneskeligheten  seg, sykepleieren ringte, gynekologen kom. Vi skulle få ultralyd. Legen var rolig, stilte spørsmål og beroliget oss med at det var mange ulike årsaker til at man kunne blø i et svangerskap. Hun satte apparatet på magen min. “Der er babyen deres! I beste velgående.” Den levde! På skjermen så vi knøttet sprelle rundt. Livmorhalsen var lukket, ingen blod, ingen fare. Jeg gråter igjen, av glede. Denne gangen var jeg ikke alene. Jeg ser opp på Espen som strigråter. Stakkars mann, han hadde satt sin egen frykt og redsel til side for å passe på og berolige meg. Jeg er så takknemlig og stolt over at han klarte det.

Blodet skyldtes en revnet blodåre i slimhinnen utenfor livmoren. Det kan oppstå dersom blodårene ikke utvider seg i takt med slimhinnene. Det var en enorm lettelse, men jeg synes vi gikk igjennom unødvendig mye engstelse . Selv tre dager etter er jeg fortsatt sliten og urolig. Jeg håper det aldri skjer igjen, og jeg håper at legen på legevakten ble en erfaring rikere på håndtering av spontanaborter. Jeg er trist over rutinene Helse-Norge har for spontanaborter før uke 22, stakkars alle dem som blir sendt hjem, redde og med et ønske om hjelp som de ikke får.