Uke 37: Oppladning til tobarnslivet
Ni måneder, og jeg skjønner så inderlig godt hvorfor. Du skal bli lei, du skal bli tung og du skal bli utålmodig. Og nå er jeg alt dette….
Uke 37 + 0. Barnet er fullbårent står det på appen min. Nå kan det bare komme, men likevel fødes kun 5,7% av alle barn denne uken. Så ventingen skal nok fortsette, og det kan vedvare hele 5 uker til (hvis jeg går maksimalt på overtid).
Jeg gruer meg til fødselsforløpet, men gleder meg til tobarnslivet. Denne uken var jeg på journalskriving hos jordmor på sykehuset. Det var veldig godt å få snakket ordentlig om forrige fødsel og tankene om den neste. Det er irriterende at alle fødsler er så ulike. Selv fødslene til samme mor. Da kan man aldri forberede seg ordentlig. På sykehuset gikk vi igjennom fødselsforløpet i 2013, det var grafer og sjekkpunkter. Jordmor trodde jeg ville få forvarsler, at vi kom til å skjønne hva som var på fære og at vi ville komme oss til sykehuset. Men når fødselen først var ordentlig i gang, ville det gå fort. Seks minutter var pressriene mine forrige gang – kanskje ville det gå enda raskere nå.
Jeg både skriver og prater mye om fødselsforløpet for tiden, men det er virkelig noe jeg tenker mye på og engster meg for. Jeg vil at barnet skal komme til verden i trygge, varme og rolige omgivelser. Jeg har ikke lyst til å føde hjemme, i en bil, i en butikk eller i en ambulanse. Mest av alt er jeg engstelig for at Espen ikke skal være der – at han er på jobb og ikke rekker frem. Sist gang var han selve bautaen. Jeg var helt avhengig av å kunne holde hånden hans i rie-orkanen. Jeg husker han stod der trygt og staut som et fjell og holdt hånden min – minnet meg på at jeg måtte puste sånn jeg hadde lært på fødselskurset – at babyen måtte få oksygen. Og jeg visste at jeg måtte det for min egen del også, for da mageinnholdet bestemte seg for å flykte ut gjennom spiserøret kom jeg ut av pustingen. Jeg kjente krampene ta vettet fra meg, øynene bulet og det påfølgende urhylet kom med en styrke og intensitet jeg ikke visste var i meg. Så pusting var alfa og omega for meg. Inn gjennom nesen, ut gjennom munnen – mitt beste tips til førstegangsfødende.
I morgen er siste dag på jobben, og det blir både rart og kjekt. Som sagt er jeg klar for å hvile nå, så det føles helt greit å forlate arbeidsoppgavene. Barnerommet skal bli ferdig, og kanskje får jeg også mer tid til å stikke innom her på bloggen :-)
Denne bloggen har ikke kommentarfelt, men skriv gjerne til meg under innleggene på instagram (link her) eller facebook (link her), så svarer jeg der :-)